FORORD.

I de gamle merkelige legendene på planeten vår heter det at for om lag atten millioner år siden, da Mars, Venus og Jorden var nær hverandre, kom der langs den magnetiske banen som derved oppsto et veldig skinnende fartøy av overveldende skjønnhet som førte med til Jorden "tre ganger trettifem~ menneskelige vesener. De var mer fullkomne enn våre høyeste idealer, snarere guder enn mennesker, hellige konger av arkaisk opprinnelse under hvis milde styre tassende tvekjønnete uhyrer utviklet seg til tenkende enkjønnete menneskelige vesener.1

Legendene sier videre at disse eldre medlemmene av sol-familien drev skipene sine, løftet svære vekter og behersket naturens elementer ved hjelp av kunster som de lærte forfedrene våre slik at disse senere bygde seg skinnende fartøyer selv. Støttet av sin sterke intuisjon kunne de utforske verdensrommet med dem og trenge inn i naturens hemmeligheter. De kom til å forstå seg på og gjøre bruk av materien i tilstander som den moderne vitenskapen knapt aner eksistensen av. De skapte former som lå langt utenfor det området den håndgripelige materien avgrenser.

Fra da av og opp til våre dager har en sett jordiske konstruksjoner og konstruksjoner fra myriader av andre verdener på himmelen vår.

Presse og radio har gjort det mulig for mennesket å fylle hele verden med sitt skravi. Derfor kan et lysende legeme sett over London, eller et himmelfenomen iakttatt i det vestlige Amerika samme dag, sette sinnene i bevegelse i Australia og India, takket være de nymodens påfunnene.

Det var derfor nyheten om at Kenneth Arnold den 24. juni 1947 hadde sett en formasjon på ti lysende plater fare avsted med en fart på 1700 kilometer i timen og smutte ut og inn mellom fjeiltoppene omkring Mount Ramier i staten Washington, spredte seg med lynet~ fart over hele Jorden og dannet opptakten til snakket om flygende tallerkener.

Arnold begynte det, eller kanskje vi burde si gjenopplivet det, og siden er der kommet en strøm av meldinger fra troverdige og våkne medborgere som hadde lagt merke til at en tidlig form for befordring syntes å være i virksomhet igjen oppe i luften. Trass i stadige dementier og helt usannsynlige forklaringer, er verdens regjeringer etter hånden blitt tvunget til å vie saken sin oppmerksomhet og opprette hemmelige avdelinger til videre gransking. Den amerikanske regjeringen har oppgitt sin opprinnelige skepsis og medgir at den har over atten hundre tro-verdige rapporter i arkivene sine. Det britiske luftfartsministerium er mer varsomt, men medgir motstrebende, at det også har opprettet en hemmelig avdeling for å ta seg av og eventuelt avlive meldinger.

Den 25. september 1952 lot den amerikanske regjeringen seg forstå med at den godtar disse fenomenene som ekte, men antydet at det ikke ville være i folkets interesse å offentliggjøre alt den vet.

 

En slik kunngjøring er foruroligende, ikke bare for de gamle damene som hver kveld kikker etter innbruddstjuver under sengene sine, men også for det store publikum som lett kan komme til å få frysninger nedover ryggen av den. Hensikten

med denne boken er å prøve å finne ut hva det er myndighetene ikke vil ut med. Resultatet av denne "utidige" nysgjerrigheten er at vi med et plask lander på dypet i de stygiske vannene der regjeflngs- og vitenskapsautoriteter heller ikke ville nå bunn om de skulle forsøke seg. De bør forresten helst la være, for når slike augurer gir seg til å lodde i Styx, blir resultatene som regel ikke særlig gunstige for vanlige mennesker.

Men siden vi nå har gitt oss ut på ferden, slenger vi trøstig ut loddet vårt. Under oppmålingen vil vi få mange uventete loddskudd, vanligvis på steder der de få kartene som finnes er merket - "Ingen bunn". På andre, der dybden freidig står angitt, vil linen løpe ut av hendene våre og ned i et uutgrunnelig svelg. I de følgende kapitlene vil resultatene bli lagt frem slik de foreligger.

Enda et advarende ord i forbigående. Denne boken er ikke skrevet for eller dedisert til statistikerne eller andre som mister tall for kjensgjerninger. Heller ikke tilstreber den å tekkes dem som gir seg av med såkalt populærvitenskap. En av dem gjorde seg en gang umak med å forklare G. K. Chesterton at en diamant var nøyaktig det samme som en kullklump. Til slutt sa Chesterton bare: "Enhver tosk kan se at den ikke er det!"

Det er for den slags "tosker", for de ensomme kjetterne som liker å vandre alene på utrådte stier, at jeg har skrevet denne boken. Jeg overlater trøstig til dem som tror at alt er mulig, særlig da det som andre mener er umulig, og til dem som aldri gir tapt, å bedømme om det jeg har funnet ut og skrevet ned har noen verdi for dem.

 

 

NOTE:

i Se: The Tibetan og A Treatise on Cosmic Fire av A. Bailey, The Pedigree of Man av Annie Besant, The Secret Doctrine, bind I og III av H. P. Blavatsky, The Solar System av A. E. PowelI, Man, Where, Whence and Whither av G. W. Leadbeater og Annie Besant.