16.

ÉN SOM KOM MED.

Våren 1952 hendte det 5 kilometer inne i den russiske sonen i Tyskland noe som vakte en del uro i høyere kretser. En 48-årig eks-major ved navn Linke, kom kjørende på motorsykkel gjennom skogen nær Hasselbach, Meiningen, da bakringen hans punkterte. Han og datteren, den elleve-årige Gabrielle, hoppet av og begynte å skyve sykkelen i retning av landsbyen. På veien pekte Gabrielle på noe omtrent 150 meter inne i tusmørket. Linke tok det for å være et dådyr, lente sykkelen mot et tre og listet seg forsiktig nærmere for å undersøke. 

Fra 60 meters hold oppdaget de at "dyret" var et par trolske sølvskinnende figurer, som hver især minnet skremmende om mannen i filmen "Ultimatum til Jorden". Huden eller klededrakten deres skinte som metall, og på brystet hadde den ene av dem et lys som blinket som om hans signaliserte.

Linke ble om mulig enda mer forbauset og skremt da han bak disse skapningene fikk øye på en veldig rund tingest "som liknet et varmebekken". I tusmørket så den ut til å være omlag 20 meter i tverrmål. Men man finner jo som regel ikke kjempemessige varmebekkener mellom trærne i siviliserte land. Linke befant seg i den russiske sonen og der kan man vente seg litt av hvert. Alt utenom det vanlige er likevel farlig der, og at noen ser uvanlige ting fører ofte til at de som ser dem forsvinner, hvis det blir kjent. Linke la derfor bånd på seg og forholdt seg stille som en mus. Han ønsket av hjertet at han aldri var kommet denne veien.

Da ropte datteren med et på ham. De to skikkelsene for opp fra det de hadde vært i ferd med å undersøke, og løp bort til tallerkenen. De klatret fort oppover et mørkt kommandotårn midt på tingesten og forsvant inn i den.

Straks begynte den ytre randen på tingesten å gløde, og Linke la merke til en dobbel rad med runde, en kvart meter store huller med omtrent en halv meters innbyrdes avstand. Gløden skiftet fra blågrønt til rødt og det hørtes en svak summende lyd. Linke skildrer denne glødingen og sier at han samtidig la merke til en slags hvirvlende eksos som ga tingesten utseende av å snurre rundt som en topp. Han later ikke til å være helt sikker på om det var gassartene som strømmet ut av hullene eller det glødende metallet selv som fikk det til å se slik ut, eller om tingesten virkelig roterte. Så forsvant det mørke konunandotårnet idet tallerkenen selv skrudde seg oppover langs det, til den liknet en paddehatt på en stilk. Den fortsatte å snurre rundt inntil den lot til å gå fort nok til å kunne heve seg fra bakken. Til å begynne med gikk det langsomt, men farten økte etterhvert. Til slutt trakk kommandotårnet seg oppover inntil det igjen sto i sin opprinnelige stilling oppå tallerkenen. Linke så da tingesten gå til værs med økende fart og med en svak hvislelyd som fra en fallende bombe.

Om det bare var den ytre kanten som gikk rundt, eller hele tallerkenen later ikke Linke til å kunne si med sikkerhet. Han er heller ikke viss på om det sto røk og flammer ut fra randen av den eller om der bare fant sted en plutselig økning i utstrålingen. Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, for en virkelig utstrømlning av gass fra en rekke hvirvlende dyser, ville sikkert ha larmet voldsomt. At tallerkenen "åt" seg oppover kommandotårnet var kanskje også bare et sansebedrag som er lett forklarlig i det dårlige lyset. Studerer man de to bildene av Adamskis tallerkener (fig. 6 og 7), vil man se at det mørke kommandotårnet på den ene later til å stikke ut under ytterkanten. Når så hele apparatet steg høyere opp i luften, ville det komme til å se ut som om tårnet var blitt trukket innover.

Da dette ble skrevet, hadde herr Linke ennå ikke fått Adamskis fotografier, men når han får dem skal det bli interessant å få vite om han synes det er noen likhet mellom den tallerkenen Adamski tok bilder av og den han selv så.

En vaktmann ved et sagbruk sa at han hadde sett noe som liknet en komet fly bort fra den bakken der Linke hadde vært, og en gjeter en kilometer borte, trodde han så "en komet hoppe opp fra jorden".

Det ble stort oppstuss da Linke unnslapp til alliert område og røpet sin omhyggelig bevarte hemmelighet i en beediget erklæring til en dommer. Det gikk kaldt nedover ryggen på enkelte. Kanskje det var russere?

Hvis det virkelig dreide seg om et hemmelig russisk våpen, var det sikkert ikke med hensikt at denne landingen fant sted bare noen få kilometer fra kapitalistenes områder. Den kunne jo ha ført til avsløring. Noen base for den slags apparater fantes det ikke i nærheten, ellers ville det ha vært flust med forbudte soner, piggtråd, skiltvakter og andre tegn på hemmelige forsøksområder. På direkte forespørsel ville russerne sikkert ha kommet med et unnvikende og typisk russisk svar, for det ville ha vært i deres interesse å få oss til å tro at de var et hestehode foran oss i utviklingen av hemmelige våpen.

Hvis tallerkenen og dens merkelige sølvskinnende mannskap kom fra en annen planet, var det sikkert bare tilfeldig at landingen fant sted på russisk område istedenfor på den siden der det som regel finnes godt om amatørfotografer. Var den landet i vestsonen hadde jeg kanskje hatt med i denne boken et nærbilde av nok en tallerken på bakken. På russisk område får den som vifter med et privat fotografiapparat som regel friskyss til Sibir. Derfor påla Linke datteren sin streng taushet inntil de var kommet seg ut av sonen. Han sa senere at han ville ha trodd de begge hadde sett syner om det ikke hadde vært for den runde fordypningen han fant i gresset der kommandotårnet hadde stått.

Linke er altså det første menneske som offentlig har kunngjort at han har sett menn gå ombord i og seile bort med en tallerken av den mest utbredte typen, den med et tårn i midten. Hva man har sett i all hemmelighet, skal jeg komme tilbake til i et senere kapitel. Sammenlikn tallerkenen på denne bokens første bilde med Linkes beskrivelse. Han sverger på at han aldri hadde hørt om tallerkener før han stakk av og at han hele tiden hadde trodd at han hadde sett et nytt russisk våpen lande 5 km inne i østsonen.

Det kan jo ha vært noe slikt, men sannsynlig er det ikke. Russerne ville ikke ha landet så nær "fienden" hvis de ikke hadde vært tvunget ned. Da apparatet steg opp igjen uten vanskelighet må det ha vært i full orden og i stand til å søke annet steds hen for å lande.

At sølvmennene tok flukten straks de hørte en menneskerøst, kom kanskje av at de hadde hørt om den skjebne som rammet passasjerene på luftfartøyet som landet i "Karl den Storesonen".