I.

VIMANA'ENE

Mens jeg ennå holdt på å fundere på mulige kraftkilder, kom jeg over et merkelig dokument, nemlig en bok som ble skrevet ti år før brødrene Wright foretok sin første fly tur.1 Boken ga en detaljert skildring av en flygeskive, eller luftbåt som ble brukt av en for lengst utdødd menneskerase, hvis etterkommere etterlot seg de mektige pyramidene i Mexico og Egypt, de svære steinene i Tiahuanaco og Sacsahauman, de 1800 tonns blokkene ved Balbac, de hellige tavlene i Nacaal og de sublime hemmelige strofene fra Asia. Boken inneholdt mange for meg helt ukjente uttrykk og benevnelser, slike som for eksempel "eterisk kraft" og "akkasha". Boken var fengslende, og under lesningen forekom stoffet meg på mange steder merkelig kjent. Visse trekk ved skildringene stemte nesten nøyaktig med de rapportene USA's flyvåpen har sendt ut om vår tids flygende tallerkener. Det fikk meg til å tenke og til å undres.

Her er et av de mest bemerkelsesverdige avsnittene der forfatteren Scott Elliot sier:

"Atlantiske fremkomstmidler må sies å ha vært enda mer vidunderlige, for luftskip eller flygemaskine, som de Keely i Amerika og Maxim her i landet prøver å bygge nå (1895), var den gangen allerede i bruk .... De var likevel ikke noen gang et vanlig samferdsmiddel. Slavene, tjenerne og kroppsarbeiderne måtte traske langs landeveiene eller kjøre i grovtbygde vogner med solide hjul, trukket av merkelige dyr. Luftbåtene var den tids private kjøretøyer, eller rettere sagt, dens lystyachter, så forholdsvis få fantes det av dem. De må ha vært både vanskelige og kostbare å bygge. Som regel ble de bygd for bare noen få personer. Mange av dem kunne bare ta to stykker, mens andre igjen var bygd for seks-åtte passasjerer. Senere hen, da krig og ufred hadde gjort ende på Den gylne tidsalder, ble sjøkrigsskipene for en stor del erstattet med luftskip som hadde vist seg å være mere virkningsfulle ødeleggelsesmaskiner. Luft-skipene ble da bygd for så mange som femti, ja, like opp til hundre krigere.

Materialet som vimana'ene (luftbåtene) ble bygd av, var enten metall eller tre. De første var bygd av tynne trebord impregnert med et stoff som ikke økte vekten noe større, men ga materialet en læraktig seighet så det ble både lett og sterkt. Når det ble brukt metall, var det vanligvis i form av en legering av to hvite og et rødt metall. Resultatet var en legering på farge som aluminium, men enda lettere av vekt. Tynne plater av dette metallet ble lagt utenpå luftbåtens grove rammeverk, tilpasset ved hamring og elektrisk sveiset der det var nødvendig. Men enten skrogene var av tre eller metall, virket ytterflatene helt glatte, uten synlige skjøt, og skrogene lyste i mørket som om de var malt med selvlysende farge. 

På fasong liknet de båter, men var alltid innebygde, for ellers ville knapt noen ha kunnet oppholde seg ombord under full fart. Maskinen og styreinnretningen kunne betjenes fra begge ender.

Det mest interessante ved dem var likevel fremdriften. I den første tiden later det til at drivkraf ten var personlig <vril> enten den nå virket ved hjelp av mekaniske hjelpemidler eller ikke. Senere hen ble "vril" erstattet av en kraft som, enda den ble utviklet på en måte vi ikke kjenner, ikke desto mindre virket gjennom visse mekaniske apparater. Denne kraften er riktignok ennå ukjent for vår vitenskap, men det synes som den må ligge nænnere den Kelly satte sin lit til i Amerika, enn den elektriske kraften Maxim brukte. I virkeligheten var den' av en eterisk natur. Men enda vi ikke er kommet problemets løsning nærmere, kan vi likevel si en del om den måten kraften virket på. De mekaniske konstruksjonene var uten tvil noe forskjellig i ulike fartøyer.

Skildringen som følger gjelder en luftbåt som en gang ble brukt av tre sendemenn fra kongen over den nordlige delen av Poseidonis på en reise til det sørlige kongehoffet. Generatoren var et sterkt og tungt metallskrin som lå midt i båten. Fra det ble kraften ledet gjennom to store bøyelige rør til begge endene av fartøyet og dessuten gjennom åtte hjelperør til begge sidene. Hjelperørene hadde doble åpninger slik at den ene pekte opp-over og den andre nedover. Ved starten ble de åtte siderørene åpnet nedover, mens alle andre åpninger var lukket. Den strømmen som for ut og ned rammet jorden med slik kraft at båten ble drevet oppover, mens luften selv sørget for balansen. Når den riktige høyden var nådd, ble det bøyelige røret i den enden som pekte bort fra reisens mål satt i virksomhet, mens de åtte siderørene ble lukket delvis slik at de bare sørget for at båten holdt høyden. Den kraftige strømmen, som nå f6r ut av akterenden i 45 graders vinkel, hjalp både til å holde båten oppe og drev den frem gjennom luften. Båten ble styrt ved små retningsendringer av denne strømmen.

Stadig pass var unødig. Var reisen lang kunne røret låses i stilling og forbli urørt inntil målet nesten var nådd. Største farten var omtrent 170 km i timen. Kursen lå aldri i rett linje, men i bølgegang, opp og ned som i lange dønninger. Man kunne bremse og stoppe, både under landing og i flukt, ved at det store røret i baugen ble åpnet, mens det akterste gradvis ble lukket. Grunnen til at siderørene også hadde åpninger som pekte oppover, var at fartøyet med det fikk et kraftig våpen som kunne rettes mot fiendtlige luftfartøyer. Ble et slikt truffet av en stråle, kunne det miste likevekten og kantre. Derved ville stillingen bli prekær hvis ikke rørene straks ble omstilt. I forvirringen kunne det også bli vedret.

I sin bok The Flying Saucers are Real (Hutchinson 1950 forteller forfatteren Donald Keyhoe at han har snakket med en velkjent flymgeniør som fortalte ham nesten ord for ord det samme som Scott Elliot nevner om Vimana'ene. Han sa:

"Den (tallerkenen) kunne bygges med foranderlige utblåsningsrør eller rakett-tuter. Tutene kunne plaseres rundt kanten og ved å endre utblåsningsretningen kunne skiven bringes til åstige og synke loddrett. Den kunne også drives rett frem og styres i skarpe sving. Retningen og farten ville avhenge av det antall tuter som var i virksomhet, den kraften som ble brukt og den instillingen tutene hadde. De kunne stilles så de pekte nedover, bakover, i tverretning, eller kombineres på '4like vis. En skive som fløy rett fremover kunne dreie brått til høyre eller venstre ved å skifte om tutene eller stenge noen av dem. Alt dette.... kunne gjøres både i jordatmosfæren.... og.... i det frie rom.

Dette er jo nøyaktig det samme prinsippet som de atlantiske vimana'ene syntes å bli drevet etter. Det later således til at de flygende tallerkenene snarere er en forbedring av vimana'ene, enn en videreføring av det systemet brødrene Wright tok i bruk, og som vi fremdeles gjør bruk av i utrolig kraft og bråkende, men forholdsvis lite effektive, eksplosjonsmotorer.

At tallerkenene således muligens bare er en interplanetarisk forbedret utgave av de gamle vimana'ene, åpner et skremmende perspektiv for tanken, ikke på grunn av at forholdet ville kunne føre til noen ulykker for oss, men fordi vår stolthet i så fall ville få et fryktelig slag. Vi ville nemlig måtte innrømme at det for titusener av år siden fantes mennesker som teknisk sett var langt dyktigere enn vi selv, attpåtil så kløktige at de kunne foreta reiser i verdensrommet.

Nå spørs det hvordan Scott Elliot hadde fått greie på alt det han skrev om disse gamle <flygende tallerkenene". Ingen synes åvite det. Boken hans er svært sjelden, og for lenge siden utsolgt, og Elliot selv er død. En som hadde kjent ham, fortalte meg at han hadde funnet opplysningene sine i de gamle skriftstykkene fra India og Asia, og mente at jeg burde forsøke museene og de orientalske bibliotekene.

Altså, avsted til museene.

Men det går ofte slik når det gjelder granskinger av dette slaget, at det vokser som en rullende snøball før en vet ord av det. Jeg var ikke engang kommet så langt som til British Museum, og jeg bor bare 100 meter fra det, før jeg ble oppmerksom på en liten bokhandel som spesialiserer seg på sjeldne og besynderlige bøker. En brå innskytelse fikk meg til å gå inn i butikken og snuse omkring. Innehaveren kom snart etter bort til meg og sa han hadde en bok som han trodde ville interessere meg. Jeg husket ikke at jeg hadde sagt noe om hva jeg søkte, jeg visste det jo knapt selv. Imidlertid tok jeg den boken han tilbød meg og gikk min vei.

 

Det viste seg å være et av James Churchwards verker om det tapte kontinent og het The Children of Mu. På side 188 fant jeg noe som fikk meg til å føle at jeg var på rette spor. Forfatteren forteller der hvordan han på en reise i India i slutten av forrige århundre, ble vist no~n gamle hindumanuskripter som prestene sa var kopier av gamle tempeldokumenter fra tider med en sivilisasjon eldre enn selv Indias egen. Blant dem fant han:

En tegning med beskrivelse av et luftskip med maskinen, drivkraft og driftsmidler osv. Kraften ble tatt fra atmosfæren på en meget enkel og billig måte. Maskinen liknet våre dagers turbin for så vidt som drivstoffet arbeider i kammer etter kammer inntil det er oppbrukt. Er maskinen først kommet i gang, stanser den ikke før den blir slått av. Den kan fortsette å gå inntil lagrene er utslitte. ... Disse fartøyene kunne kretse ustanselig omkring jorden uten å komme ned en eneste gang, før maskineriet ble utslitt. Kraften er ubegrenset, eller, rettere sagt, bare begrenset av det metaller kan tåle. Det ble fortalt om flyturer som etter våre karter å dømme ville være mellom 1700 og 5000 km lange.

Det het seg at disse luftskipene var fullstendig selvdrevne, det vil si, de utviklet sin egen kraft under flukten.... uten noe slags brensel. Etter dette må vi være omtrent 15 000 til '20 000 år for sent ute."

Churchward sier altså at luften leverte drivkraf ten gjennom noe som liknet en jet-motor. Elliot derimot snakker om <eterisk kraft>, men de gamle ordene for luft er mer uttrykk for dens ~teriske og skjulte egenskaper enn for de alminnelige gassartene som vi vet atmosfæren består av. Uoverensstemmelsen mellom 'dem er derfor kanskje likevel ikke så stor.

Oppmuntret av dette begynte jeg å forske i gamle skrifter for a prøve å finne bevis for at flygende tallerkener ikke er noe nytt. Det lyktes meg langt over forventning. I Ramayana og Maha Bharata fant jeg mange beretninger om ulike forhistoriske luftfartøyer av alle slags, noen store, noen små, noen jetdrevne, andre med en drivkraft vi ikke kjenner noe til, men som øyensynlig springer ut fra selve menneskeviljen slik det er fortalt om i et tidligere kapitel.

Ramayana inneholder en skildring av hvordan en stor vimana går på vingene:

"Da morgenen grydde sto Rama klar til å starte med den himmelvognen (vimana) Puspaka hadde sendt ham med Vivpishand. Selvdreven var vognen, stor og fint målet. To etasjer hadde den og mange kammere med vinduer, og den var smykket med flagg og bannere. Den ga fra seg en melodisk lyd når den ilte frem på sin luftige bane. " 

I en annen oversettelse fant jeg:

"Puspaka-vognen, som likner solen og tilhører min bror, ble brakt av den sterke Ravan. Denne utmerkete luftvognen som går hvor en vil det står klar til deg. Vognen som likner en lysende sky på himmelen er i byen Lanka."

Og helten Rama svarer:

'Bring meg så du i all hast denne luftvognen.' Hvoretter vognen kommer pyntet og siret med gull over alt, utstyrt med fine øvre rom, bannere og juvelprydete vinduer alt mens den sender ut en melodisk lyd. Den har også svære værelser og utmerkete seter.

Da han fikk se vognen komme ved hjelp av viljekraft, ble Rama over all måte forbauset. Og kongen (Rama) steg inn, og på Raghiras befaling løftet den utmerkete vognen seg opp i de høyere luftlag. Og Rama hadde stor fornøyelse av denne vognen som fløy hvor han ville."

Etter en lang flytur, heter det, landet maskinen, hvorpå Rama selv overtok kommandoen.

"På Ramas befaling løftet den utmerkete vognen seg med stor støy mot himmelen, og mens han så ned til alle kanter, snakket Rama med Sita (hustruen)."

På hele turen til Ceylon, peker Rama ut alle vakre og interessante steder både på land og sjø. Når de kommer frem blir det stort oppstuss og alle passasjerene stiger opp på setene for å kunne se bedre.

Tidligere i det store epos fortelles det om hvordan Ravan tilfeldigvis treffer Sita, Ramas skjønne hustru, i en skog. Ved list lokker han henne med seg dit luftskipet hans ligger. Han griper henne, bærer henne ombord på vimana'en og flyr sin vei så fort han bare kan. Stakkars Sita gråter og tigger Ravan om å la henne gå. Men han bryr seg ikke om klagene hennes og bare gotter seg over henne. Høyere og høyere flyger de, mens den stakkars kvinnen roper til naturen om hjelp.

Til slutt kommer der hjelp fra en trofast gammel venn ved navn Jatayu som flyr opp i skikkelse av en stor fugl, eller noe som likner en fugl. En luftkamp finner sted, men Jatayu er den store vimana'en helt underlegen. Etter å ha gått tappert til angrep et par ganger, styrter han blødende og slagen til jorden.

Tilsynelatende er det ingen grenser for Ravans skurkaktighet. Ute av stand til å beherske seg til de når Lanka, tvinger han Sita ned på fanget sitt og voldtar henne underveis. Dette synes å tyde på at luftskipet må ha vært svært stødig eller at det hadde en slags automatisk pilot.

Etter at han er falt til ro igjen, setter han farten voldsomt opp i retning av Lanka. Likevel når Rama ham igjen til slutt og det kommer til enda en luftkåmp. Denne gangen blir Ravan skutt ned, og Sita blir gjenforent med sin gemal. Det er et interessant våpen kalt <Indras pil" som er årsaken til Ravans nederlag. Det skildres som en pil omgitt av røk og flammer, skutt ut av et rør. Det kunne jo tyde på at sprengstoff og artilleri heller ikke var helt ukjent den gangen. 

De gamle bøkene inneholder mange karakteristiske skildringer av vimana'er under flukt. På andre steder nevnes deres skjønnhet og glans hyppig: "Den strålende vimana lyste med voldsom glød."

"Den fullt utstyrte vimana strålte." 

"Når den satte avsted fylte brølet fra den alle verdenshjørner. "

"Den vakre himmelvognen hadde ildens stråleglans."

"Bhima reiste i sin vimana som strålte som en sol og larmet som torden."

"Det så ut som om det var to soler på himmelen. Hele himmelhvelvet syntes å stå i flammer da han steg opp mot det."

"Den lyste som en flamme i sommernatten."

"Som en komet på himmelen."

"Som en komet innsirklet av en veldig sky."

"Den ble trukket av solstråler som gangere."

"Drevet frem av bevingete lyn."

De som har lest om flygende tallerkener vil ventelig finne at skildringene av dem har mye tilfelles med det jeg har sitert.

Poetisk som disse beskrivelsene jo virker i vår prosaiske tid, tyder de likevel ikke på at vimana'ene bare var å oppfatte som allegoriske eller symbolske begreper. Skribentene skjeluer alltid skarpt mellom reiser til lands og gjennom luften. Det heter for eksempel: <Cukra dro til Militha til fots enda han var i stand til å flyge under hele jordens skyer og over havene."

Senere tar denne helten seg en forbløffende flytur. Han steg opp fra Kalaisa-fjellenes bryst og svevde høyt mot himmelen. I stand til å fare gjennom de høyere luftlag antok han vindens hastighet. Som han nå f6r frem med vindens eller tankens fart rettet alle skapninger sine øyne mot ham. På sin vei lot han til å fylle alle øvre luftlag med en gjennomtrengende lyd. Da stammene nedenfor fikk se ham komme slik, ble de fylt av forbauselse og de sperret øynene opp i undring. Cukra fløy så videre til Malaya fjellene (en lang flytur!). Han nyttet den delen av himmelrommet som ligger over vin den es områder (altså stratosfæren hvis vi skal ta det bokstavelig)."

Himmelvognene eller vimana'ene må ikke forveksles med de vanlige stridsvognene eller karetene trukket av hester. Den forskjellen det blir gjort på dem i sanskrit er like stor som den vår egen litteratur gjør på vogner og fly. Et godt eksempel på dette finner vi i Samsaptakabadha der en stridsvogn og en vimana blir nevnt og sammenliknet:

"Mens den ble trukket inn i kampen av de hvite hestene så vognen ytterst praktfull ut, nesten som en himmelvogn på flukt gjennom luften. Og akkurat som Cukras himmelvogn, kunne denne stridsvognen også kretse i sirkler, gå fremover og bakover og gjøre alle slags bevegelser."

Det kan knapt være tvil om at den som skrev dette hadde god greie på forskjellen mellom vimana'er og vogner.

NOTER:

1 W. Scott Elliot: The Story of Atlantis.

2 Jeg skal ikke innlate meg på å drøfte spørsmålet om det velkjente tapte kontinentet Atlantis virkelig har eksistert eller ikke. I geologisk forstand er Atlantis det navnet som er blitt tildelt en av tidligere epokers mange landmasser, som har eksistert direkte forut for vår egen. Det synes rimelig å anta at det som nå er Stillehavets bunn i en fjern fremtid, vil bli oppholdssted for menneskeraser som vil ha mange historier å fortelle om det forsvunne Asia eller Eurasia. Jordlagene viser tydelig at det landet vi bor på må ha vært havbunn, ikke bare en, men mange ganger. De som interesserer seg for Atlantis burde lese verker om det av Donnelly, Lewis Spence og Scott Elliot. En kan også lese om landet i esoteriske skrifter fra det gamle India, Sør-Amerika og Egypt, og likeens i Secret Citjes of South America av Wilkins, Bujit Before The Flood og især Letter No. XXIII B i The Mahatma Letters To A. P. Sinnett.

3 Vimana (Sanskrit), Vimanam (Pali) bokstavelig: å måle eller gjesnomløpe en strekning, en himmelvogn, en flygende karet, selvdreven og g~vbevegeh.g, et flygende palass.

4 Sannsynligvis kopper, magnesiusn og aluminium å dømme etter legessn~r funnet på gamle atlantiske byområder og analyserte.

d "Vril" er øking av personlige vibrasjoner tilstrekkelig til å overvinne je)rdens magnetiske tiltrekning, prinsippet for levitasjon.

6 Den torpedoen eller flygende undervannsbåten som er skildret på side 16, hadde doble rader av merkelige blå lys. Fartøyet som angivelig landet i Tyskland (se kap. 16), hadde også en dobbel rad utblåsningsrør.

7 Det var med andre ord en jet som hadde universalfeste.

S Som oversatt i The Children of Mu.

9 Fra Ramayana, oversatt i 1891 av Manatha Nath Dutt. Poeten "Valmiki> antas å ha fullført "Ramayana" for over 3000 år siden, men de gamle skriftene han baserte sin store saga på må være mange ganger eldre.

11 Protap Chandra Roy: Maha-Bharata (1889).

12 p Chandra Roy: Samsaptakabadha.