første del  | her under er del ti- bestående av 2 nye kapitler  av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
av Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl og + knappen samtidig

 

 

3. DEL

HELVETES KONGERIKE

 

 

Kapittel 19

Veggen av ild

(the Wall of Fire)

 

Den ledsager, som skulle følge meg på denne ekspedisjon, hadde tidligere oppholdt seg i denne sfære og var derfor en god fører i dette redslenes land.

"Vi må dog snart skilles og gå hver vår vei," sa han til meg. Men den ene av oss kan alltid, hvis det er nødvendig, kalle den andre til hjelp."

Vi nærmet oss noe, som så ut som en stor mur av røk og ild. Jeg bemerket til min ledsager, at den så merkverdig materiell ut. Jeg var ganske vist vant til, at våre omgivelser i åndeverdenen var meget reelle og solide, selv om de dødelige tror at de er meget eteriske, ettersom de ikke kan sees med jordiske øyne; men disse tykke røkskyer, disse slikkende ildtunger svarte ikke til min forestilling om helvete. På mine tidligere vandringer hadde jeg ganske vist sett mange dystre huler og ulykkelige ånder, men jeg hadde ikke sett ild eller flammer av noen slags, og jeg har aldri trodd på materielle helvetesflammer. Jeg anså legenden om "helvetes ild" som en billedlig tilstand for de ulykkelige bakenfor død og grav. Det er også mange som har sagt, at her er lidelsene sjelelige og subjektive, men på ingen måte objektive. Jeg ytret noe om det til min ledsager, og han svarte:

"Begge oppfattelser er i en viss forstand riktige. Disse flammer og røk oppstår av de åndelige utstrømninger fra de ulykkelige vesener, som oppholder seg bak denne ildmur. Selv om de ser materielle ut for dine øyne, som er blitt åpnet for åndelige ting, ville de dog være usynlige for jordiske øyne, hvis noen som er ikledd jordisk stoff ved et under skulle besøke dette sted. I denne mur er det ikke noe som ligner jordisk stoff, ikke desto mindre er den materiell nok, ettersom både jordisk og åndelig er ikledd en eller annen form for stoff. Det finnes uendelig mange variasjoner av stoff, fordi ånden i de forskjellige sfærer må ha noe å ikle seg for å være synlig. Disse flammer, som er utstrålinger fra lavtstående ånder, er mer kompakte og solide av utseende enn de er for åndene selv."

 

 

Min ledsagers navn var "Trofast Vennen"; ("Faithful Friend"); det var et navn han hadde fått til erindring fra en hengivenn venn, som misbrukte hans vennskap og til sist forrådde ham, men som han allikevel hadde tilgitt og hjulpet på et tidspunkt, hvor skam og ydmykelse hadde overveldet forræderen, og hvor bebreidelse og forakt og endog hevn ville synes berettiget i det tilfellet.

Denne i sannhet edle ånd hadde i sitt jordiske liv vært en meget lite moralsk person, som ved sin død var gått til de lavere sfærer nær ved jordplanet. Men han hadde hurtig hevet seg, og på den tiden da jeg møtte ham, var han medlem av Broderskapet i den andre sfære, liksom jeg. Men han hadde engang vært i helvetets kongerike.

Nå nådde vi noe som lignet krateret av en enorm stor vulkan. Over oss var himmelen, men den var sort som natten. Hvis ikke flammene fra krateret hadde gitt et blekt flimrende skjær fra seg, ville vi ha befunnet oss i fullstendig mørke. Vi sto over for en ildmur, og enhver som ville inn eller ut av dette land måtte gå gjennom denne mur.

"Se Franchezzo," sa min ledsager, "vi skal gå gjennom denne ildmur. Men du skal ikke være redd, for så lenge ditt mot og din vilje ikke svikter deg, og du bruker hele din viljekraft til å undertvinge ilden, kan den ikke komme i berøring med deg. Legenden forteller, at da jødene skulle over det Røde Hav, vek vannet til side for dem, så de kunne gå tørrskodd over, slik kan vi også gå uskadde igjennom. Men hvis en viljesvak og forsagt person ville våge forsøket, ville det mislykkes for ham, og han ville bli kastet tilbake av disse flammer. De driver tilbake av en viljekraft innefra, som settes i bevegelse av de ubendige og kraftfulle vesener, som hersker her, og som tror at de på den måten kan beskytte seg mot inntrengningen fra høyere sfærer. Men for oss, med de åndelige legemer vi har, er disse flammer og disse klipper i dette land ikke mer ugjennomtrengelige enn de massive dører og murer på jordplanet, som vi kan passere etter behag. Slik kan vi passere gjennom disse ting, som det her er tale om, som er solide nok til å sperre de ånder inne, som bor i dette land. Jo mer subtil en ånd er, desto mindre er den bundet av stoffet, men desto mindre kraft har den også, hvis den ikke får hjelp, til å innvirke på de utstrømninger av det fysiske stoff, som utgår fra visse medier. Liksom på jorden må vi også betjene oss av auraen fra en eller annen mediumistisk ånd i denne sfære for å kunne innvirke på gjenstandene. Når vi trer inn i den, vil vi føle at våre åndelige krefter liksom blir svakere; for å kunne gjøre oss synlige for dem som ferdes her, må vi derfor ikle oss sfærens art av stoff, men derved vil vi også bli mottakelige for de fristelser som møter oss her. Våre lavere tilbøyeligheter vil bli animerte på alle måter, og vi må kjempe for å hindre dem i å beherske oss igjen."

 Min venn tok nå min hånd i sin, og vi satte hele vår vilje inn på å passere gjennom muren. Jeg innrømmer at jeg var redd da vi begynte å trenge inn, men jeg mobiliserte alle mine tanker og krefter i et "nå gjelder det", og så merket jeg at vi svevde gjennom flammene. De vek til side, og vi passerte som gjennom en tunnel.

Da vi var kommet igjennom, befant vi oss i et nattmørkt land. Det ville ha forekommet meg å være en sort bunnløs avgrunn, hvis vi ikke hadde stått på en mark med fast jordbunn under føttene og med den mørke røksky svevende over oss. Hvor langt dette land strakte seg, hadde jeg ingen forestilling om, da den tunge atmosfære som en tykk tåke sperret for utsikten, og min ledsager fortalte meg, at det strakte seg gjennom hele den ville og øde sfære. Noen steder så jeg en sammen­hopning av klipper på den øde ørkensletten, mens det andre steder syntes å være flokker av stinkende krypdyr, slimete uhyrer og store flaggermus. Det fantes også tette skoger, som var fulle av store trær med et heslig utseende - nesten som om de var i stand til å fange og snøre alle sammen, som våget seg inn i deres nærhet. Jeg har under mine vandringer i dette land sett grufulle avgrunner, men hverken jeg eller noen andre kunne beskrive hva som var i deres bunn.

Vi sto stille og så oss om, og litt etter litt vendte mine øyne seg til mørket, så jeg kunne skimte litt omkring meg, men ikke særlig tydelig. Jeg oppdaget at det foran oss strakte seg en landevei, som førte ut over den sorte slette vi sto på. Sletten var dekket av støv og aske, som om alle tilintetgjorte forhåpninger og alle spilte jordeliv var spredt ut på dette sted.

Vi fulgte landeveien og kom snart til en port-buegang, som var bygget av veldige stenblokker, som var stablet oppå hverandre. Et stort forheng, som lignet sort tyl, sperret for åpningen. Da jeg kom nærmere så jeg til min forferdelse, at forhenget var laget av åndehår med innlagte perler, som lignet øyne. Det forferdeligste av det hele var at øynene så ut til å være levende, og at de så bedende på oss og fulgte alle våre bevegelser, som om de ville utforske hvorfor vi var kommet til dette sted.

 "Har disse øyne liv?" spurte jeg.

"Sjeleliv? Nei, men vel astralliv, og de vil fortsette å leve slik -  så lenge de sjeler som de tilhører enda oppholder seg i de legemer som disse øyne er revet ut av. Dette er en av helvetes porter,  og vokteren morer seg med å dekorere den med sine ofres øyne på denne måten. Alle som oppholder seg her, har i deres jordiske liv gjort seg skyldige i de verste grusomheter og den fullkomneste forakt for barmhjertighetens og rettferdighetens lover. Når de ankommer hit, går alle deres ønsker ut på å finne nye midler til å tilfredsstille deres grusomme lyster, og derved utsetter de seg for å bli ofre for vesener, som er enda verre enn dem selv, og som har sterkere viljer og større intelligens. Dette er grusomhetens sted, og de som regjerer her gjør nettopp slike ting i kraft av deres overlegenhet i grusomhet. De usle ånder som disse øyne tilhører, og som enda har deres fordervede sjelekim fengslet i deres lemlestede legemer, vandrer omkring i dette trøstesløse land, eller også er de hjelpeløse slaver for deres tyranner, berøvet endog den innskrenkede synsevne, som andre har i dette skrekkelige land. Det eksisterer dog et vibrasjonsbånd mellom øynene og deres eiere, som bevarer et gjenskinn av liv i de førstnevnte, inntil sjele-kimene har skilt seg av med sitt nåværende hylster og er steget opp til et høyere livsstadium."

Mens vi så den forferdelige port, ble forhenget trukket til side, og to mørke vesener, halvt menneskelige halvt dyriske, kom ut. Vi benyttet oss av anledningen til ubemerket å smyge oss forbi portens vokter - et jetteaktig best, vanskapt og med forvridde lemmer og mer uhyggelig å se på enn fablenes verste udyr. Med en vill latter og grove skjellsord sprang han etter de skjelvende ånder, som redselslagne flyktet for ham, men hverken han eller de syntes å kunne se oss.

"Er disse vesener uten sjel?" spurte jeg og pekte på de flyktende ånder. "Har de noen sinne levd på jorden?"

"Ja, avgjort. Men de var meget lavtstående ville, neppe bedre enn rovdyr og like så grusomme som de. Det er derfor de er her. Antagelig blir midlet til deres fremskritt, at de gjenfødes i en litt høyere form for jordisk liv, hvor de så etter deres erfaring her, som kun er kort, på en eller annen måte bevarer fornemmelsen av at det finnes et sted hvor gjengjeldelsen og rettferdigheten bor, men deres forestilling om Gud vil være preget av deres dunkle erindring om de sterke vesener som hersker på dette sted."

"Tror du da på reinkarnasjonslæren?"

"Ikke som en absolutt lov alle ånder er underkastet. Men jeg tror at reinkarnasjon er et mektig middel til fremskritt for mange vesener. Enhver ånd eller sjel, som fødes til planetarisk liv, har voktere fra de himmelske sfærer, som våker over dens ferd og oppdrar sjelen med de midler, som svarer best til dens utvikling og visdom. Disse voktere eller skytsengler som noen kaller dem, har forskjellige oppdragelsesmetoder. Man har nemlig sagt meg at det ikke hersker ensretning noen steder; det finnes ikke veier som alle skal følge. Hver tankeretning har sin gjenpart på jorden, og denne finnes i all sin fullkommenhet og står i forbindelse med de høyeste lærere i de himmelske sfærer. Herfra går som så budskaper til jorden gjennom ånder i de mellom­liggende sfærer. Alle pilegrimer streber etter det samme mål, men hver følger sin egen særlige vei. Skytsengelen våker over sjelekimet i mennesket under hele dets barndom og ungdom. Det vil si fra det øyeblikk det har fått individuell bevissthet, til det ved gjentagne erfaringer og utholdende utvikling har nådd samme intellektuelle og moralske nivå som skytsengelen selv.

Når tiden er inne, blir den slik utviklede ånd, selv skytsengel for en eller annen nyfødt sjel. Man har også sagt meg at sjele-kimet i sitt første stadium, er som ethvert annet frø, som har slumrende krefter i seg. Det er i virkeligheten en gnist av Guddommen, som i seg rommer alt hva som kreves for å danne en fullkommen, udødelig sjel. Den er av natur udødelig og uforgjengelig, da den er utgått fra Den som er udødligheten og uforgjengelighetene selv. Men liksom frøet, hvis det skal gro, må legges i jordbunnen, må sjelens frø legges ned i stoffets mørke - først i de lavere former, siden i de høyere - for å kunne gro og vokse opp mot det guddommelige. Noen lærere mener, at sjelen utvikles hurtigere, hvis den gang på gang gjenfødes i det jordiske liv for å repetere forsømte erfaringer og rette opp de forut begåtte feil. De sjeler som er under deres ledelse, må gjennomgå flere jordiske liv; og hver gang øker de deres kunnskaper og oppnår en høyere åndelig utvikling.

Med det ikke sagt at alle ånder skal utvikles på denne måte. Det finnes andre lærere som mener, at de åndelige sfærer byr på like så gode og kraftige metoder til sjelens utvikling, og som heller enn å la sine ”elever” gjenfødes på jorden sender dem til de lavere sfærer for dér å høste den erfaring, som utvikler dem. Dér må de så i erindringen gjennomleve deres jordiske liv; og den urett de har begått må de sone i den åndelige verden. Hver sjel har sin egen karakter og sin egen individualitet og må derfor oppdrages på en måte som passer til den. Hvis det ikke var slik, ville alle ligne hverandre, og følgen ville være en ensformig likhet og væremåte. Så ville som ikke finnes omveksling og motsetninger og alt det som gir det jordiske liv farge, og det er min oppfattelse, at dette også fortsetter i de himmelske sfærer.

Derfor prøver jeg aldri på å anlegge én bestemt regel eller anskuelse for de ånder jeg kommer i berøring med. Under vårt besøk i denne sfære vil vi heller ikke kunne se mer enn en brøkdel av de onde ånders uhyre utstrakte rike, og dog strekker vår streiftog seg her lengre, enn hvis vi reiste over den lille planet, som kalles jorden, og som vi begge kommer fra. Det er den alminnelige lov i den åndelige verden, at likt tiltrekker likt, og de som har motsatte naturer frastøter hverandre, så de aldri møtes eller bare kommer i hverandres sfærer. Under våre vandringer her vil vi derfor kun møte dem, som vi har noe til felles med vedrørende nasjonalitet eller temperament, selv om det er aldri så ubetydelig."

 

 

 

Kapittel 20

”Keiser byen”

(The Imperial City)

 

Vi fulgte nå en bred vei, som var belagt med noe som lignet sort marmor. På begge sider var det dype avgrunner, hvis bunn skjultes av tåkemasser. På vår vei møtte vi en del mørke ånder, som gikk frem eller tilbake. Noen bar tunge byrder på ryggen, andre nesten kravlet på alle fire som dyr. Klynger av slaver gikk forbi oss; de hadde jernbånd om halsen og var sammenlenket med kjeder. De kom fra den andre indre port, som førte inn til noe jeg oppfattet som en befestet by med mørke bygninger. Veien, bygningenes stil og mange av åndenes utseende gav meg det inntrykk, at vi nærmet oss en festning - eller som sagt en befestet by, som hadde stor likhet med dem som fantes i den gamle romertid - dog med den forskjell at alt her hadde noe stygt og gyselig over seg, som man uvilkårlig vek tilbake for, tross den statelige og imponerende arkitektur. Den andre porten så bedre ut enn den første. Den sto åpen, og vi gikk inn fulgt av en strøm av ånder, som skyndte seg inn. Her som ved den ytre port syntes ingen å kunne se oss.

 

"Du vil oppdage," sa min ledsager, "at livet her omtrent er det samme som det jordiske liv engang var i den by, denne er en avspeiling av, da den var på høyden av sin glans og makt. Det du ser her er skapt av de stofflige partikler som ble avkastet derfra. Ved tiltrekningens kraft dros de hit og har dannet denne by. Den tjener nå som et passende oppholdssted for dens åndelige beboere - altså mennesker som i sin tid levde i den by, som denne er en gjenspeiling av. Du vil ellers også se, at mange bygninger har et mer moderne utseende enn de andre, og likeledes at mange av innbyggerne har et mer kultivert utseende enn andre, som ferdes her. Derav kan du se, at innbyggerne fra tid til annen går frem i åndelig utvikling under en vedvarende prosses. Du vil også merke, at de fleste av åndene her stadig tror de befinner seg i denne bys jordiske gjenpart, de undrer seg bare over at alt er så mørkt og skittent og uhyggelig omkring dem. Den samme by har på samme måte sin kopi i de høyere sfærer, og oppe i disse rene sfærer finnes alt det, som var stort og skjønt og opphøyd i denne by. Og de innbyggere, som var rene og edle av tankegang og handlemåte, de er dratt med til de høye sfærer, hvor den samme by finnes, som de skapte ved deres gjerninger og gode levevis.

Byenes liv er liksom menneskenes; de åndelige emanasjoner dras opp eller nedover, alt etter som det finnes godt og ondt i dem. Og da det onde, som ble begått i denne by, langt overgår det gode, er gjenparten i denne sfære langt tettere befolket enn gjenparten i den høyere sfære. Engang i kommende tider, hvor de som befinner seg her er steget høyere opp, da vil den himmelske gjenpart bli fullt ferdig og tett befolket. Da vil det sted vi nå ser for oss, bli til støv og forsvinne fra denne sfære."

Vi gikk gjennom en trang gate og kom inn på et stort torv, som var omgitt av palasser. Her foran oss lå det et som var staseligere enn alle andre. En bred marmortrapp førte opp til dets mektige portal, og vi kunne gjennom den tykke atmosfære skimte dets fløyer og sidebygninger. Det hele var virkelig storartet anlagt, og dog forekom det meg meget dystert; det var tilsmurt med blod og dekket med slagg som vansiret det, og de store festonplanter, som lignet sammenslyngede ormer, hang ned fra alle pilarer og hvelvinger. En seig sort damp sivde ut gjennom marmor belegningens sprekker, som om hele byen fløt på en sump, hvis giftige dunster steg opp av jorden. De snodde seg i fantastiske ringer som lignet spøkelser eller gjenferd av gamle begåtte forbrytelser. Det vrimlet med mørke ånder, som krøp over det store torv og inn og ut av palassets porter. De ble drevet fremad med spyd, pisk og slag av mørke ånder, som var enda sterkere enn dem. Av og til hørte vi ville skrik, eder og forbannelser og bespottelser. Det var et virkelig demonisk skuespill. Og over det hele hang disse skyer av sorg, lidelser og laster.

Mine tanker gikk tilbake til jorden på det romerske herredømmes tid, og som i et speil så jeg hvorledes byen her nede med all sin glans og prakt og all sin urett­ferdighet og tyranni og last, vevde et mønster på gjengjeldelsens vev for alle de menn og kvinner, som gjennom deres misgjerninger hadde vanhelliget byen. Jeg så hvorledes denne helvetesstad ble bygget opp stykke for stykke, inntil den ble ett stort fengsel for alle onde mennesker fra den tid.

Vi gikk opp den brede trapp og gjennom den høye portal inn i den ytre gård av keiserens palass. Ingen talte til oss eller syntes å legge merke til vår eksistens, og vi fortsatte gjennom flere mindre saler, inntil vi kom til en dør, som førte til audienssalen. Her stanset min ledsager og sa;

"Jeg kan ikke gå med deg inn, min venn, da jeg allerede en gang før har besøkt den mørke ånd, som hersker her. Mitt nærvær ville straks vekke hans mistanke og umuliggjøre hensikten med ditt besøk, og så ville du miste sjansen for redde en av de ulykkelige sjeler, hvis angerfulle bønner er nådd opp til de høyeste sfærer. Og svaret på den bønn som du ved ditt besøk kunne bringe den ulykkelige, kunne derfor lett bli negativt. Du vil imidlertid uten vanskelighet finne den du søker. Det er hans lengsel etter hjelp som har dratt oss til dette sted, og han vil selv dras nærmere. Jeg må nå skilles fra deg for en tid; jeg har annet arbeide å utføre; men vi treffes snart igjen. Hvis du bare vil holde motet oppe og bevare din viljekraft og ikke glemme de advarsler du har fått, så vil det ikke kunne skje deg noe ondt. Nå farvel, min venn! Jeg får også bruk for hele min styrke."

Slik skiltes jeg fra min trofaste venn og gikk alene inn i audienssalen, som var full av ånder av begge kjønn. De var kledd i keisertidens hele barbariske prakt. For meg å se hadde det hele et preg av forfall, det samme som preget palassets ytre. Mennene og kvinnene, som i deres jordiske liv uten tvil hadde vært stolte rikfolk, syntes nå å være herjet av en sykdom, som lignet spedalskhet men var enda verre å se på. På gulvet var det flekker som lignet blodpøler. Veggene var dekket av tunge draperier, som alle syntes skapt av onde tanker og likeledes plettede av blod. De drakter som disse hovmodige ånder bar på deres fordervede kropper var motbydelige og råtne, som om de var fulle av sykdomsspirer.

På en stor trone satt keiseren som midtpunktet i hele denne forsamling av falne ånder. Hans ansiktstrekk bar preg av en slik grusomhet og last, at de øvrige ånder syntes ubetydelige i sammenligning med ham. Selv om jeg var opprørt over all denne heslighet, kunne jeg dog ikke la være med å beundre den majestetiske kraft, intelligens og vilje, som denne ånd utstrålte. Bevisstheten om å herske i helvete, selv om det var i disse forferdelige omgivelser, syntes å smigre hans forfengelighet og herskerglede.

Jeg betraktet ham. Og for et øyeblikk så jeg ham ikke som han var, men slik som han selv anså seg for å være; for ikke engang etter alle disse århundrer, som var gått siden han hadde forlatt jordelivet, var han klar over sin virkelige tilstand. Jeg så ham som en vakker mann med intelligens, men med et hovmodig, grusomt og hardt uttrykk i de fint formede trekk, som hadde et vist racepreg, men med skarpe øye som en rovfugls. Hans ytre var unektelig til en viss grad skjønt, og han var heller ikke uten en viss forestillingsevne. I hans jordiske liv hadde det lave og frastøtende vært skjult i det jordiske hylster og ikke som nå blottet i all dets nakenhet. Og jeg så hans hoff og følge anta det utseende, det hadde hatt i jordelivet, og jeg forstod herav, at enhver av dem enda mente at de så ut som de oppfattet seg selv, men at de dog var fullt beviste om den forandring, de alle hadde gjennomgått.

Alle led dog ikke under den samme illusjon. Jeg så en mannlig ånd som satt på huk i et hjørne og skjulte sitt vansirede ansikt med sin kappe. Han var - det kunne jeg se - sin egen usselhet fullt bevisst, så vel som elendigheten hos alle som omgav ham.

I denne sjel var det oppstått et håpløst ønske om noe bedre, et ønske om å kunne vandre en bedre vei. Selv om den var aldri så tornefull og steinet, ja bare en smal sti som kunne føre ham bort fra denne helvetets natt, bort imot et bedre liv langt borte fra dette sted og dets beboere. Og jeg forstod at det var denne ånd, som hadde ropt i bønn om befrielse, og at det var ham min reise gjaldt. Men hvordan jeg skulle kunne hjelpe ham, hadde jeg på nåværende tidspunkt ingen anelse om. Allting forekom meg så håpløst. Men da oppsto som i min sjel en tillid til at den makt, som hadde ført meg så langt, også stadig ville vise meg veien og lede meg, så jeg nådde målet.

Mens jeg sto slik og så meg rundt, ble de mørke ånder og deres hersker oppmerksomme på min tilstedeværelse. Keiserens ansikt fikk et vilt og aggressivt uttrykk, og med en arrig stemme spurte han hvem jeg var, og hvordan jeg turde våge å trenge meg inn til ham. Jeg svarte ham, at jeg var en fremmed, som for nylig var kommet til denne sfære, og at jeg var forundret over å finne et slikt palass i åndeverdenen.

Han slo en rå latter opp og forsikrede meg, at jeg snart skulle bli opplyst om mange ting i åndeverdenen. "Men," sa han, "da du er fremmed, og da vi alltid har mottatt fremmede på en verdig måte, ber jeg deg ta plass og delta i vår fest."

Han pekte på en stol, som var anbrakt ved et langt bord, hvor det syntes å være dekket opp til et festmåltid av den slags han hadde gitt under sine jordiske stormaktsdager. Alt så meget virkelig ut, men jeg hadde fått vite, at det hele var mer eller mindre illusorisk, og at maten aldri kunne mette den hunger, som evig plagde disse fordums storetere. Vinen var som en ildveske; den brente i strupen og gjorde tørsten mange ganger verre. Det var blitt sagt meg at jeg hverken skulle spise eller drikke noe av det som ble servert i disse regioner, og heller ikke ta imot noen som helst innbydelse til å hvile meg. Hvis jeg gjorde dette, ville sansene igjen få makt over mine høyere krefter, og jeg ville bli dratt ned på disse mørke veseners åndelige nivå og på den måten komme i deres vold. Jeg svarte derfor at selv om jeg fullt ut verdsatte at han ville vise meg gjestfrihet i hans palass, måtte jeg dog avslå serveringsforslag fra dem, da jeg hverken hadde trang til å spise eller drikke noe.

Ved dette avvisende svar skjøt hans øyne ut lyn, og et enda mørkere sinne sås i hans ansikt, men han bevarte tilsynelatende sin vennlighet og vinket til meg at jeg skulle komme nærmere.

I mellomtiden var den jeg var kommet for å hjelpe, blitt vekket av sine dystre tanker ved min ankomst og keiserens samtale med meg. Han nærmet seg og ble forbauset over den djervhet jeg opptrådte med. Han ble urolig for min sikkerhet, for han ante ikke noe om meg, men trodde at jeg var en ulykkelig nyankommet, som ikke hadde lært de farer å kjenne, som hersket på dette forferdelige sted. Hans engstelse og medfølelse for meg skapte et hemmelig og ubevisst bånd imellom oss, og det skulle senere bli det middel hvormed jeg kunne bortføre ham.

Da jeg nå gikk noen skritt nærmere frem mot keiserens trone, fulgte denne angrende ånd med meg, og da han så sitt snitt til å komme bort til meg, visket han:

"La deg ikke narre av ham. Vend om og flykt fra dette sted, mens det enda er tid. Jeg skal avlede oppmerksomheten fra deg et øyeblikk."

Jeg takket ham og visket tilbake: "Jeg frykter ikke noen, hvem det så er, og jeg skal nok passe på ikke å falle i noen felle."

Denne samtale merket ikke keiseren, for han ble høyst utålmodig i dette øyeblikk og støtte sitt sverd i gulvet, idet han ropte: "Kom nærmere fremmede! Har du da ingen ”oppdragelse”, siden du lar keiseren vente? Se, her er min trone. Sett deg på den og prøv et øyeblikk hvordan det er å sitte på en keisers plass!"

Jeg så på tronen, som han pekte på. Den lignet en stor lenestol med en tronhimmel over. To kolossale bevingede bronsjefigurer sto bak den, og fra hver av dem utgikk det seks utstrakte armer. På hodet av disse figurer hvilte tronhimlen på menneskelige søyler.

Jeg hadde ikke lyst til å sette meg på en slik plass. Den som hadde sittet på den var meg alt for motbydelig til at jeg på den måten skulle komme ham nærmere, og selv om jeg av nysgjerrighet kunne få anledning til å undersøke stolen nærmere, ble jeg grundig forhindret av det syn jeg nå så. Stolen syntes nemlig plutselig å bli levende, og det viste seg et syn for mine øyne, en ulykkelig ånd var i disse forferdelige armes favntak. De omsluttet og klamret ham fast, så hans kropp ble til en uformelig skjelvende masse. Og jeg forstod at det var den skjebne som ventet alle som keiseren kunne lokke til å prøve hvor bekvem hans trone var. Synet varte kun et øyeblikk. Jeg vendte meg derfor mot keiseren, bukket for ham og sa:

"Det er alt for stor en ære å skulle innta Deres sete. Jeg må på ny avvise den nåde De vil vise meg."

Da brøt hans raseri løs. Han skrek på sin vakt, at de skulle gripe meg, sette meg i stolen og tvinge mat og vin i meg til jeg kvaltes.

Vakten styrtet straks bort imot meg. Den ånd, jeg var kommet for å hjelpe, kastet seg imellom for å redde meg, og et øyeblikk var vi omgitt av en bølgende og vilt fektende sverm av ånder. Jeg må innrømme at mitt mot i dette øyeblikk begynte at svikte meg. De så forferdelige ut; de lignet ville dyr som var sluppet løs etter lengre tids innesperring; de styrtet seg alle over meg. Jeg overvandt dog straks min svakhet, for situasjonen vakte alle mine kampegenskaper, og de kom meg til hjelp i dette øyeblikk. Og slike egenskaper var jeg tidligere kjent for å ha en god porsjon av. Jeg brukte hele min viljekraft til å kaste den tilbake. Jeg gjorde korsets tegn og anropte alle gode krefter om å komme meg til hjelp, alt imens jeg holdt fast i den ånd, som hadde prøvd å bistå meg. Skritt for skritt kjempet vi oss bort mot utgangen, og hele svermen av mørke ånder fulgte etter oss med ville skrik, men de var ute av stand til å røre oss, ettersom jeg var fast besluttet på å holde dem på avstand. Vi nådde omsider inngangen og kom også igjennom den, hvoretter portene straks lukket seg og innesluttet våre forfølgere. Etter dette var det som om vi ble grepet av sterke armer, som bar oss bort til et sikkert sted på den mørke slette.

Min ledsager var i mellomtiden blitt bevisstløs. Imens jeg nå sto hos ham, så jeg fire majestetiske ånder fra de høyere sfærer foreta magnetiske strykninger over ham. Og nå så jeg det vidunderligste syn jeg noen sinne har sett. Fra hans mørke, vansirede kropp, som lå i en dødlignende dvale, hevet som seg noe tåkeaktig, som ble tettere og tettere og til sist antok samme skikkelse som ånden selv. Det var den stakkars ånds rensede sjel som ble frigjort fra sitt mørke hylster. Og de fire engleaktige skikkelser tok den ulykkelige sjel, som enda ikke var våknet til bevissthet, i deres armer, som om det var et barn, og svevde bort med ham, oppover-  inntil de forsvant for mine øyne. Men ved siden av meg sto en annen lysets engel, og han sa med sin milde men myndige røst: "Vær ved godt mot, du sønn av Håpets Land; for du skal hjelpe mange fra dette mørke rike, og stor er gleden i himmelen over enhver av disse syndere som angrer."

Da han hadde sagt disse ord, forsvant han, og jeg sto igjen alene på helvetes dystre sletter.

 

 

neste del

 

foregående del  | første del  

utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)

TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link | (boken kan kjøpes i dansk oversettelse her  for ca 200 dkr

 

hovedsiden - åndelig